Dagens utgave av Adresseavisen bringer en reportasje om hvordan tilværelsen er og har vært for barna og familiene som var involvert i Bjugn-saken. Avisen vier seks sider til saken.
En stor del av barna Adresseavisen snakket med har klare minner om overgrep som de mener har ført til store psykiske problemer.
- Endelig skal vi få fortelle vår historie, sier «Ines» (19), en av dem Adresseavisen intervjuer, og den yngste av Bjugn-barna.
«Ines» husker at hun gjennom hele barndommen slet med mareritt. Mareritt av skygger, hender og særlig stemmer.
- Jeg har små bilder av hva som skjedde. Jeg klarer ikke å skille helt mellom drøm og virkelighet.
Hun har minner om en konkret hendelse, hvor hun blir bedt om å gjøre ting. Hun bærer fortsatt med seg følelsene av berøring og hører stemmen si: «smak på meg».
- Jeg slet lenge med skyldfølelse, sier hun i dag.
Etter at hun selv ble mor, kom flere minner fra tiden i barnehagen tilbake. Hun syns det har vært vanskelig å vokse opp med Ulf Hammerns pågående kamp for renvaskelse.
Å være «Ines» har bestandig vært vanskelig. Gjennom hele oppveksten har hun slitt med psykiske problemer. Allerede tidlig i tenårene sendte moren den første bekymringsmeldingen til barnevernet, fordi «Ines» hadde begynt å henge sammen med feil folk.
På skolen ble hun mobbet. Situasjonen forverret seg da en jente skulle skrive semesteroppgave om Bjugn-saken.
- Jenta oppdaget mamma sitt navn blant de som var i retten. Jeg ble ertet av de andre ungene. De sa jeg måtte slutte å lyve sånn, minnes hun.
«Ines» sliter fortsatt med angst og depresjoner. I en periode brukte hun også narkotika. Hun var i konstant konflikt med moren.
- Jeg har fått bukt med det meste, men ikke alt. Det som skjedde da jeg var liten i barnehagen sitter fortsatt i kroppen, sier hun og forteller at hun i dag har problemer med å stole på folk.
Et utdrag av intervjuene fins på adressa.no.
Se også Bjugn-saken - igjen.
11.4.08
14 kommentarer:
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Barn glemmer ikke eller undertykker ikke minnet om traumatiske ting under vanlige omstendigheter, og slike minner vil forbli klare og konkrete. Dette viser nyere forskning.
SvarSlettMen hvis barnet dopes ned, kan minnene bli uklare og anta rare fasonger. Slik er det med minnene til barna i Bjugn.
Jeg tror at helsepersonell i hemmelighet har dopet ned barna, undersøkt dem intimt eller brukt dem i medisinske/psykologiske ekperimenter.
Så har minnene kommet opp og blitt tolket som seksuelle overgrep og Ulf Hammeren bele gjort til syndebukk.
Anonym: Hvorfor i all verden skulle helsepersonell gjøre noe sånt? Hvor har du lest det?
SvarSlettJeg opplevde noe lignende på skolen jeg gikk på i 1-årsalderen, men jeg husker visse detaljer så eksakt at jeg vet hva det dreide seg om.
SvarSlettNoe lignende skjedde enda tidliger da jeg var 5 år.
Dette er nå lenge siden, og jeg kan vel ikke påstå at hendelsene skadet meg særlig.
Men hendelsen viste meg at dette er personer og instanser som tar seg tilrette, uten å forklare og uten å spørre om lov.
Korreksjon: Det skulle stå 12-årsalderen.
SvarSlettHei,
SvarSlettJeg var i en periode i jobb i denne barnehagen, etter at barnehagen var ombygd og flere barn hadde startet skolen. Jeg har lang erfaring fra barnehager og har jobbet med det hele mitt ytrkesaktive liv. I utgangspunktet var dette en uforståelig situasjon. MEN: Etter å ha vært der over tid og jobbet med barna som endel av saken ble jeg lamslått. Det fremkom svært mange historier fra barna som de må ha hatt erfaring for å kunne snakke om og ta opp. Det er uforståelig for meg at vi som jobbet i barnehagen i etterkant aldri ble spurt om vår mening i rettssaken. Ingen som turte? Jeg har bare ventet på at disse barna skulle bli store nok til å fortelle sine egne historier. At saken "tok" helt av er det ingen tvil om, men at det er alvorlige skader påført disse barna fordi de er misbrukt er jeg ikke i tvilom. Jeg har erfaring fra og med barnehager, og verken før eller etter denne saken har jeg hørt barn fortelle om så alvorlige hendelser. Jeg synes det er en skam for det norske rettsapparat om historien bare skal bli liggende uten at vi aldri kommer til bunns i dette. Jeg setter min lit til at barna etterhvert tør ta saken opp igjen. De skal i hvertfall vite at de har min støtte.
Jeg var selv en av disse barna. Jeg var eldre enn "Ines" og husker derfor en del mer, men jeg har også store svarte hull i hukommelsen både fra dette og andre traumer. Det er en forsvarsmekanisme jeg i ettertid har satt pris på! Men man får voldsomme "flash-backs" som trigges av forskjellige ting (lukter, opplevelser, steder, personer). Nå i voksen alder kommer jeg på flere episoder som jeg hadde fortrengt, og som tydelig viser meg at voksne gjorde seksuelle ting med barn som aldri skal forekomme! Det er godt å høre om andre barnehageansatte som støtter oss - og det finnes heller ingen tvil, overgrep skjedde og mange liv ble ødelagt.
SvarSlettJeg var og et barn i denne barnehagen på den avdelingen . Blant de eldste. Jeg husker mye !!!
SvarSlettIkke noen overgrep ,men barnevernet, legene ,psykologene,gynekologen og politidamene.
Hjemmebesøkene, "avhørene" og kjøreturer i politibil. At de presset meg, slik at jeg skulle innrømme det. Husker det var utrolig slitsomt ! Enkelte ganger tenkte jeg at kanskje det var lettere og bare si ja, jeg var blitt misbrukt slik at jeg slapp maset. Men i dag er jeg så utrolig glad for at jeg ikke gjorde det !
Måten behandlingen av hele saken ,etterforskningen på barna og egentlig hvordan det hele ble gjort på er et hån !! Jeg har selv egne barn i dag . Det hadde ikke vært meg som forelder som hadde godtatt den slags etterforskning/behandling på/av barna mine av det offentlige. Samtidig så må jeg bare skrive at jeg tror hele greia er oppspinn .Saken tok helt AV, ja ! ...Stakkars folk !!! Om ingen spurte de andre barnehageansatte .Så synes jeg de skulle vært voksne nok til å snakke for seg ! Om man er der for barna?.. . Om man tror på det ene eller det andre. Uansett.
Takk for kommentarer. Interessant å høre fra dere som var involvert i denne saken.
SvarSlett1/2
SvarSlettJeg var på kontoret hos en advokat som også representerte flere av barna i Bjugnsaken, den dagen dommen falt. Jeg var der for å få hjelp med en incest sak (jeg var selv utsatt som barn). Jeg fant mot til å stå frem pga barna i Bjugn. Jeg husker at alle på kontoret stimlet sammen rundt radioen, selv om det var midt i møtet med meg selv og moren min. Da resultatet var klart, gikk alle hver til sitt, det var ingen reaksjon, bare "ja ja det var det" liksom. Jeg var forvirret. Hva var resultatet? Dersom deres klienter hadde tapt saken, var de ikke i det minste litt skuffet, litt sint? Jeg måtte spørre advokaten om hva resultatet egentlig var, var det slik at deres klienter hadde tapt? Svaret var ja.
Jeg hadde ringt til Trondheim Politikammer for å spørre om det var for sent å få etterforsket min egen sak, ca en uke før møtet på advokatkontoret. Politidamen jeg snakket med var kort og avvisende. Jeg gav henne detaljer om saken min, hun sa det var for sent. Hos advokaten fortalte jeg hva politiet hadde sagt og spurte om det var tilfelle at det var for sent. Advokaten sa at det stemte. Jeg har i ettertid funnet ut at dette ikke var tilfelle. Det var ikke forsent. Nå er det derimot for sent..... Jeg kan ikke bevise noe av dette.
Jeg er fullt ut overbevist om at barna i Bjugn som sa at de ble misbrukt, snakket sant. Jeg tror det var snakk om seksuelt rituelt misbruk. Det har vært slike saker mange steder i verden. Det blir alltid dekket over, og ofte ved hjelp av samme virkemidler. Barna blir i første omgang oppmuntret til å snakke, for så å bli mistrodd. McMartin Preschool i California var en spesielt interessant sak, som minner mye om Bjugnsaken. Nedenfor er en lenke til flere barnehagesaker hvor det har vært mistanke om seksuelt rituelt misbruk. Savile saken i Storbritaina og Dutroux saken i Belgia har også sammenheng med seksuelt rituelt misbruk, men denne siden av sakene blir dekket over av myndighetene.
Jeg tror SRM er et stort problem som ingen våger å snakke om, fordi systemet er innfiltrert av de som er med på dette. Dette foregår i familier, gjennom slektsledd etter slektsledd. Som medlem av en familie hvor incest har foregått i slektsledd etter slektsledd (selv om det min familie ikke er snakk om rituelt misbruk eller medlemskap av noen sekt, og de støtter nå mitt ønske om å snakke om det), kan jeg forstå hvor vanskelig det er å bryte sirkelen og fortelle sannheten. I familier hvor det er snakk om rituelt fler generasjonelt misbruk tror jeg at trusler blir brukt i stor utstrekning. Jeg påstår ikke at famililene til barna i Bjugnsaken var innvolvert, jeg tror de aller fleste familiene var intetanende. Men det er ikke umulig at enkelte familier kan ha vært det. Jeg synes å huske at et familiemedlem var blant de som ble beskyldt i første omgang.
http://ritualabuse.us/ritualabuse/articles/day-care-and-child-abuse-cases/
Se fortsettelse.
2/2
SvarSlettSpør dere selv, hva slags motiv kan så mange barn ha til å komme med beskyldninger om grovt seksuelt misbruk, offring av dyr osv? Hvor får de det fra Hva har de å tjene? Ingenting. Bare mistro og latterliggjøring. Dersom det finnes barn som har blitt presset av myndigheter til å avgi falsk forklaring om misbruk, så ser jeg bare dette som bevis på at deler av myndighetene var implisert. Jeg tror at flertallet av barna og foreldrene i saken snakket sant. Jeg tror at elementer med mye innflytelse fikk dekket over det som egentlig skjedde.
I McMartin Preschool saken i Californa kom barna med påstander om seksuelt misbruk og ofring av dyr i tuneller under barnehagen, og ble mistrodd. Senere fikk foreldrene i gang en utgravning med profesjonelle arkeologer og en tidligere FBI sjef, og tuneller med mengder av dyreben ble funnet. Selvfølgelig ble det ingen ny etterforskning. De som vet sannheten om dette har for mye å tape. Det er også meget interessant at advokaten til Hammern skrev bok om Bjugnsaken, hvor han sammenliknet det med McMartin saken! Men det var før tunellene og dyrebena ble funnet! Jeg tror ikke han hadde skrevet den boka i dag.
I sin bok sammenliknet Hammerens advokat også med Salem saken. De som vil dekke over påstander om seksuelt rituelt misbruk sammenlikner alltid med heksejakten på 1600 tallet. Jeg tror ingen av oss egentlig vet hva som skjedde der. Man kan jo spekulere. Salem var et relativt lite, sekt basert samfunn. Vi vet at seksuelt rituelt misbruk av barn kan dekkes over lettere i slike miljøer. Men i og med at vi vanskellig kan bevise hva som egentlig skjedde ved heksejaktene på 1600 tallet (jeg tror vi snakker om mange forskellige historier der, og ikke bare et scenario) synes jeg at sammenlikninger mellom datidens heksejakter og potensielt SR misbruk av barn i moderne tid hjelper veldig lite. Men de som ønsker å dekke over sannheten bruker denne sammenlikningen til god effekt. Likeledes påstander om "False Memory Syndrome". Hvis man graver litt omkring finner man fort ut at FMS ble funnet opp av mennesker som selv var beskyldt for seksuelt misbruk.
Vi vet alle hva som skjedde etter Bjugnsaken. Allerede dømte i andre saker omhandlende seksuelt misbruk anket og ble løslatt. Incest utsatte ble mistrodd, og blir det fortsatt. Jeg vet ikke om det er sant at klimaet er i reell forandring. De som er utsatt for misbruk utenfor et rituelt miljø har kanskje større sjans til å bli trodd. SMISO har jeg blandede følelser overfor. Hvorfor må de som søker hjelp hos dem oppgi fult navn, addresse, mail osv, og skrive under på et papir om at de ikke kan snakke om det som blir diskutert? Det er jo deres egne opplevelser de er der for å snakke om.
Det er mye som smaker av fugl....
Jeg ønsker de barna i Bjugn var utsatt for overgrep alt godt, og jeg vil gjerne få lov til å takke dem for å ha stått frem den gangen, og får å ha gitt meg mot til å snakke om seksuelt misbruk, i rituell sammenheng eller ikke. Jeg vil gjerne oppmuntre dem til å komme (som anonyme) på Twitter, starte blogger osv, de vil få se at de er ikke alene.
Jeg arbeider til daglig som bistandsadvokat i sededelighetssaker. Sakene er mange og opprivende. men de er også vanskelige. Jeg husker i begynnelsen av karrieren min at jeg tenkte: jammen barn lyver ikke om sånn, barn har ikke i sitt vokabular seksuelle uttrykk og tilnærmelser, barn glemmer ikke sånn. Nå etter noen år i dette yrket har jeg funnet at det ikke er så enkelt. Det er helt klart at man skal ta barn på alvor uansett alder, men det er like viktig å spørre seg om dette barnet er i stand til å skille mellom virkelighet og drøm, sannhet og usannhet. Videre om det kan ha vært noe annet som har fremprovosert barnets utsagn eller opptreden.
SvarSlettDet som er klart er at det på 1980 tallet eksploderte når det gjaldt sededelighetssaker. Tiltaler ble tatt ut mot personer i hytt og gevær. Fedres forhold til sine barn ble opprevet. Det kareste eksemplet var Hage saken hvor en mann ble anklaget og dømt for incest av sinde to små barn. Anklagen kom fra mor i en barnefordelingssak. Mannen tok livet av seg i 1987 etter å ha sonet dommen på ett år. Han ble 14 år senere fullstendig frifunnet etter at barna selv reiste frifinnelsesak. Barna hadde aldri sagt at faren hadde misbrukt dem, og den sakkndige som vurderte dem og konkluderte med at de var misbrukt var den samme som opptrådte i Bjugn saken.
Vi vil aldri få vite hva som faktisk skjedde i Bjugn saken. Det som fremstår som klart for meg er at det oppstod et hysteri. Det hele begynte med en liten jente i barnehagen som sa at hun ikke likte Ulf Hammern fordi han hadde en tiss som stod rett ut. Senere fortalte samme jente at dette ikke var noe hun hadde sett, men noe en av de andre ansatt i barnehagen hadde fortalt henne.
Det som videre er klart er at de som håndterte denne saken ikke var kompetente. Dommeravhøret av barna var fullstendig håpløst og det ble spurt ledende spørsmål for å få de svarene en ønsket. Undersøkelsene av underlivet til barna har i dag vist seg ikke å indikere misbruk. De største indisiene er altså ikke lengre til stede.
At noe har skjedd i Bjugn kan være tilfelle, men det vil vi nok aldri får svar på.
Hva gjelder barnas minner i ettertid av saken er dette også vanskelig. Som deltaker i rettsvesenet hvor jeg kjemper kampen for barn, opplever jeg til stadighet konstruerte minner - såkalte psykologiske minner. Det er ingen tvil for meg her at dette er tilfellet med Bjugn saken. Foreldrene til disse barna skapte jo en mareritt tilværelse for sine barn, og barna har vokst opp med å bli fortalt at de er blitt misbrukt.
Bjugn saken er vanskelig, men av min vurdering av foreliggende bevis, forklaringer fra barna og hvordan disse avhørene er foretatt, fremstår Bjugn saken som et meget farlig eksempel på en heksejakt i en småbygd.
jeg vil også påpeke en henvisning overfor her til MCMartin Preschhol saken. Også i denne saken er det konkluderte med at intervjuteknikken med skolebarna var fullstendig uegnet og ledende. Flere av barne utpekte etter bildevisning, Chuck Norris som overgrepsperson, og flere fortalte og luftballongturer, turer til verdenrommet og hekser som fløy rundt på sopelimer. I denne saken er det helt tydelig at ingenting har skjedd!
SlettTakk for kommentaren.
SvarSlettUnderlivsundersøkelser sier vel sjelden noe om barnet har vært misbrukt eller ikke. I en oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening vises det til forskning som har sammenliknet prepubertale jenter utsatt for genital penetrering med ikke-misbrukte jenter, der det ble gjort funn som med stor sannsynlighet var forårsaket av overgrep hos bare omlag fem prosent av de seksuelt misbrukte jentene.
Falske minner er et interessant tema, tenker jeg. Hvordan finner psykologer ut at minnene er falske?
hele temaet med falske minner er nokså komplisert å interessant. Jeg er ikke spesialisert innen psykologi, men gjennom mitt arbeid som bistandsadvokat kommer jeg borti temaet ofte. Etter hva jeg skjønner finnes ikke noe metode for faktisk å slå fast at minner er faste. Det dreier seg jo om personlige bevissthetsforestillinger hos andre mennesker. Men man kan hjelpe, bistå, rådgi og anta. Bjugn saker er interessant synes jeg, fra en rekke perspektiver , rettslige i forhold til ivaretakelse av rettsikkerhet - som er ble ekstremt dårlig ivaretatt. undersøkelsesmetoder. og ikke minst det sosiale aspektet ved at det var tale om et bygdesamfunn, hvor hovedtiltalte var den eneste mannlige barnehageassistenten i bygda.
SvarSlettDa politiet ble underrettet om den lille jentas kommentar om at hun hadde sett tissen til Ulf Hammer, oppmuntret de de andre ansatte i barnehagen å følge med på Ulf, og rapportere om det hendte noe utenom det vanlig. Da lenssmannen arresterte Ulf var dette på bakgrunn av at de kvinnelige ansatte en gang hadde sett Ulf stryke et barn på hodet fordi barnet gråt, et annet barn så redd ut, også skar han appelsinskallet av en appelsin på en seksuell måte (?) her må en vel stille veldig store spørsmålstegn. Det er mange skumle eksempler opp i gjennom på at det inntreffer noe i et bygdesamfunn - og det som gjerne skjer er at man ønsker å finne en skyldig. Det er nesten likegyldig om personen faktisk er skyldig.
At barna som var involvert Bjugn saken har vage minner om vonde ting og mareritt er ikke særlig oppsiktsvekkende, og det er nokså logisk at slike minner kan være oppkonstruert. Til og med jeg selv har tatt meg selv i å ha minner om noe som faktisk ikke har skjedd fordi jeg har fortalt meg selv i så stor grad at det har inntruffet. Disse barna ble kjørt frem og tilbake i politibiler, tvunget til avhør som kan virke skremmende og truende med ukjente autoritetspersoner, tatt ulike underlivsundersøkelser på sykehuset, og ikke minst blitt fortalt hele livet at DU HAR BLITT MISBRUKT.
Sededelighetssaker er vanskelige. Hva skal man tro og hvem skal man tro? Selvfølgelig ville jeg som mor reagert, mest sannsynlig med samme panikk, om min lille jente kom hjem å fortalte at hun hadde sett tissen til en mannlig ansatt i barnehagen. Hva annet skal man som forelder gjøre? Men det er viktig å ha for seg at barn, om enn ærlige, kan har problemer med å skildre virkelighet. Jeg satt ilag med ei god veninne fra barndommen her forleden og vi satt og lo av de forskjellige husholdene vi kom fra. Hun kom fra et strengt hushold hvor nakenhet og prat om sex var helt tabu, hvor man helst sov med fullstendig oppkneppet pysjamas. Mitt hjem derimot var åpent, og mine foreldre var opptatt av at man aldri skulle skamme seg over kropp. Så hun fortalte meg at hun fikk helt kultursjokk når hun skulle overnatte hos meg, og jeg bare platra av meg alle klærne og sov splitter naken, og at pappa gikk bare i boksershorts på do og mamma solte seg toppløs på verandaen. Vi smiler og ler og hun misunner meg den åpne oppveksten jeg hadde. MEN dersom vi hadde sett for oss at vi hadde vært 5 år gamle og veninnen min hadde gått hjem og fortalt foreldrene sine at hos meg så var vi alle sammen nakne hele tiden (barn er kjent for å overdrive) så hadde kanskje dette blitt tatt helt feil.